1 Innledning
Helt siden 1926 har ordningen i Norge vært at i sedelighetssaker hvor barn er ofre, skal utskrift eller opptak av et utenrettslig avhør foretatt av en dommer, som hovedregel tre i stedet for barnets forklaring direkte for den dømmende rett. Formålet med ordningen er først og fremst å skåne barnet for den store belastningen det kan være å forklare seg i retten.
Barnets forklaring er ofte et sentralt bevis i saken. Samtidig reiser avhør av barn generelt, og i sedelighetssaker spesielt, særlige utfordringer. Det forhold at man avviker fra bevisumiddelbarhetsprinsippet, reiser også spørsmål om hensynet til rettssikkerheten, blant annet slik det er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6, blir godt nok ivaretatt.
Offerutvalget har fremmet forslag om endringer i dagens regelverk både når det gjelder hvem som skal foreta selve avhøret, og når det gjelder forsvarerens adgang til å overvære avhøret. I forbindelse med høringen er det også kommet fram forslag om å utvide anvendelsesområdet for reglene om dommeravhør i sedelighetssaker til saker hvor det er mistanke om seksuelle overgrep mot psykisk utviklingshemmede personer. I det følgende behandles disse forslagene.
Departementet vil arbeide videre med spørsmål i tilknytning til dommeravhør. Det har i den forbindelse satt ned en rådgivningsgruppe, bestående av to dommere, en statsadvokat, en advokat, en politiførstebetjent, en psykolog og en lege.
Departementet vil rådføre seg med gruppen i forbindelse med en nært forestående revisjon av forskriften 11 november 1985 om fremgangsmåten ved dommeravhør av barn utenfor rettsmøte, gitt i medhold av strpl § 239 tredje ledd. I den forbindelse skal det blant annet gis utfyllende regler om avhørspersonen og om forsvarers tilstedeværelse (se nedenfor om lovforslagene om disse spørsmålene), om det bør gis troverdighetsvurderinger av barnet, i hvilken grad det bør tas utskrift av dommeravhøret, spørsmål i tilknytning til opptak og avspilling av lydbånd/video og spørsmål som oppstår i forbindelse med behandling av straffesaker i to instanser.
Et sentralt spørsmål er hvordan man kan sikre tilstrekkelig opplæring av avhørspersoner, hva enten det dreier seg om dommere eller andre. En undersøkelse foretatt av departementet høsten 1993 viste at over 90 % av dommerne mente det var behov for opplæring av dommere, og nesten 80 % av dommerne mente det også var behov for opplæring av avhørspersoner fra andre yrkesgrupper.
Rådgivningsgruppen er bedt om å vurdere de undervisningstilbud som allerede finnes, og utbygging og koordinering av disse.
I St.meld.nr.53 (1992-1993) side 38-39 stilles det spørsmål om man bør være mindre restriktiv enn dagens lovgivning forutsetter (se strpl § 234) når det gjelder å la politiet foreta avhør av barnet, og når det gjelder foreta gjentatte avhør. Det blir også vist til at det foregår en diskusjon om hvilket tidspunkt som er det gunstigste for barneavhøret. Departementet vil vurdere disse spørsmålene i samarbeid med rådgivningsgruppen.
I tillegg til de ovennevnte poblemstillingene, vil rådgivningsruppen blant annet drøfte alternativer til dommeravhør for de helt små barna, metoder for avhør av barn i ulike aldre og regler om krav til sakkyndighet i seksuelle overgrepssaker.
Det kan vise seg å bli aktuelt å foreslå ytterligere lovendringer som resultat av dette arbeidet.