2.1 Gjeldende rett

Rettens adgang til å idømme erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte, og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art, følger av skadeserstatningsloven (skl) §§ 3-5 og 3-6. Lovbryteren kan pålegges å betale oppreisning dersom han forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på person, jf skl § 3-5 første ledd bokstav a, eller dersom han forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i skl § 3-3, jf skl § 3-5 første ledd bokstav b. Skl § 3-3 inneholder en oppregning av bestemmelser i straffeloven. Følgende straffebud er regnet opp:

Straffeloven §§ 168, 169 (falsk anklage, anmeldelse eller forklaring), 192-196 og 212 annet ledd annet og tredje punktum (grovere sedelighetsforbrytelser), 217-221 (enkelte forbrytelser med hensyn til familieforhold), kapittel 21 (forbrytelser mot den personlige frihet) og § 390 a (krenking av en annens fred).

Grov uaktsomhet innebærer at skadevolder har handlet ikke forsettlig – altså med viten og vilje – men at han har handlet sterkt klandreverdig. Et eksempel er ved grov uaktsom voldtekt der skadevolder burde skjønt at kvinnen sover, men det ikke kan bevises at han faktisk forstod det i en slik grad strafferetten krever.