2.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 33 gir hjemmel for, som ledd i en strafferettslig reaksjon, å forby en person å bo eller oppholde seg på bestemte steder. Vilkåret er at det « i Betragtning af den Handlings Art eller Drivfjær, hvorfor nogen dømmes » « [f]indes at hans Nærværelse paa bestemt Sted er forbunden med særlig Fare for Person eller Eiendom ». Et slikt forbud kan idømmes som tilleggsstraff til annen straff (fengsel, hefte, samfunnstjeneste eller bøter), jf §§ 16 nr 2 og 15. Overtredelse av forbudet er straffbart etter straffeloven § 342 andre ledd.

I en avgjørelse som er tatt inn i Rt-1991-274, ble en mann som i lengre tid grovt hadde krenket hustru og mindreårige barn ved mishandling og trusler, idømt 10 måneder ubetinget fengsel for overtredelse av straffeloven § 219. Han ble også forbudt å innfinne seg på familiens eiendom, eller innen en avstand av 100 meter fra eiendommen. Adgangen til å ilegge forbud etter straffeloven § 33 brukes imidlertid sjelden.

Bestemte vilkår med hensyn til oppholdssted eller samkvem med bestemte personer kan ellers settes i forbindelse med betinget dom eller påtaleunnlatelse, jf straffeloven § 53 nr 3 bokstav a og straffeprosessloven § 69 tredje ledd. Videre kan retten som vilkår i en sikringsdom beslutte at påtalemyndigheten skal kunne anvise eller forby en lovbryter et bestemt oppholdssted, jf straffeloven § 39 nr 1 bokstav a. Forbud mot å oppholde seg bestemte steder og å oppsøke bestemte personer kan også settes av fengselsmyndighetene som vilkår i en prøveløslatelse, jf fengselsloven § 38.