2.2 Offerutvalgets vurdering
Offerutvalget viser til at Straffelovkommisjonen har uttalt følgende om behovet for å opprettholde straffeloven § 33, samtidig som man har adgang til å sette tilsvarende forbud som vilkår for påtaleunnlatelse, betinget dom, prøveløslatelse og i sikringsdom ( NOU 1983:57side 213):
| « For det første er mange saker så alvorlige at straffen i sin helhet bør gjøres ubetinget, samtidig som familien har rimelig krav på at forbudet blir fastsatt i selve dommen, og ikke av fengselsmyndighetene i forbindelse med permisjoner eller løslatelse på prøve en gang i fremtiden. Adgangen til å sette forbud som ledd i sikring i frihet har liten betydning, fordi vilkårene for sikringsdom sjelden vil foreligge i familievoldssaker. |
| For det annet vil en dom etter § 33 kunne gi familien bedre beskyttelse enn et forbud som vilkår ved strafferettslige prøvesituasjoner. Blant annet vil et forbud etter § 33 vare så lenge det anses nødvendig (se annet ledd), mens et forbud som vilkår i en betinget dom eller prøveløslatelse vil være begrenset til den fastsatte prøvetid. Dessuten vil et brudd på forbud etter § 33 kunne få alvorligere følger for lovbryteren enn et vilkårsbrudd. Brudd på forhold etter § 33 er et selvstendig straffbart forhold, som ved gjentakelse kan føre til inntil 2 års fengsel, jf stri § 342 annet ledd. Det er også den forskjellen at overtredelse av et forbud etter § 33 er en sak for politiet, mens oppfølgingen ved vilkårsbrudd i første omgang er overlatt kriminalomsorgen i frihet dersom lovbryteren er stilt under tilsyn. » |
Offerutvalget slutter seg til uttalelsen. Et ilagt forbud etter § 33 kan gi offeret bedre beskyttelse enn et forbud som vilkår ved strafferettslige prøvesituasjoner, fordi forbudet kan vare så lenge det anses nødvendig, og fordi overtredelse utløser strengere reaksjoner. Viktig er det også at brudd på et ilagt besøksforbud etter § 33 er en sak for politiet. Offerutvalget mener at adgangen til å ilegge besøksforbud etter strl § 33, bør brukes langt oftere enn tilfellet er i dag.
Offerutvalget peker på at etter ordlyden i strl § 33 er det ikke nok at lovbryterens opphold et bestemt sted vil være til plage eller skape frykt, det kreves at hans nærvær er forbundet med særlig fare for person eller eiendom. Motivene til straffeloven sier ikke noe nærmere om hvordan begrepet « særlig fare » skal fortolkes. Særlig fare for person eller eiendom på grunn av en persons tilstedeværelse vil i de aller fleste tilfelle innebære fare for at det skal begås en straffbar handling. Det kan likevel ikke være nok at det anses å foreligge fare for at det skal begås en hvilken som helst straffbar handling.
At det stilles krav om særlig fare for person eller eiendom, innebærer derfor en klar begrensning av anvendelsesområdet for § 33, fremholder utvalget.
Utvalget minner om at ofre for straffbare handlinger ofte plages av psykiske problemer etter overgrepet. Frykt og trang til isolasjon er vanlige plager. For å komme ut av problemene vil det være viktig for offeret at det kan føle seg trygg i sitt eget miljø. Dersom lovbryteren er ilagt oppholdsforbud, kan det gjøre offerets rehabilitering lettere. Utvalget mener det på denne bakgrunn kan spørres om det ikke burde være adgang til å ilegge forbud etter § 33 også etter en vurdering av andre hensyn enn det er adgang til i dag. Utvalget fremmer imidlertid ikke selv noe konkret forslag til endring av § 33, under henvisning til at Straffelovkommisjonen har dette spørsmålet til vurdering.