2.3 Høringsinstansenes syn
Fra dommerhold har Den norske Dommerforening, Stjør- og Verdal herredsrett, Trondheim byrett og Senja sorenskriverembete uttalt seg om forslaget. Dommerforeningen er enig i det som uttales i utredningen om hvem som skal foreta dommeravhør, og understreker betydningen av å legge forholdene fysisk til rette for at avhørene kan foretas ved fagpersonell og i spesielt utstyrte rom.
Stjør- og Verdal herredsrett støtter også forslaget om at en særlig skikket person kan foreta avhøret under dommerens kontroll. Det bør ikke være noe i veien for at dommeren oppholder seg i et siderom hvor hun eller han kan se og høre hva som foregår under avhøret. Det er viktig at det blir gitt opplæring til dommere og andre fagpersoner som skal delta under slike avhør.
Trondheim byrett mener at
« utgangspunktet [bør] være at dommerne fortsatt har hovedansvaret for avhør … Det er meget viktig at barn i slike saker ikke blir påvirket ved at det blir stilt mer eller mindre ledende spørsmål, og at avhøret ellers blir avviklet på en måte som er egnet til å skape tillit hos både siktede og fornærmede. Dommer bør på forhånd klargjøre med både politi, forsvarer og bistandsadvokat hvilke spørsmål de ønsker avklart. Saken bør ellers så langt som mulig tilrettelegges slik at man i størst mulig grad unngår å måtte innkalle barnet til nytt avhør.
Når barnet er under 5-6 år eller dersom det oppstår problemer av annen karakter, bør dommeren ha mulighet til å la seg bistå av en fagkyndig under avhøret. Det bør imidlertid også i slike saker være dommeren som påser og har ansvaret for at avhøret foregår i betryggende former. På denne bakgrunn tillater vi oss å foreslå at uttrykket « skal » i § 239, første ledd, 2. punktum endres til « kan ».
… »
Sorenskriveren i Senja peker blant annet på at både dommerens og fagpersonellets hverdag gjerne er besatt i lang tid fremover. Avhøret må ofte tas utenom ordinær arbeidstid. Klarer ikke dommeren å få nødvendig fagpersonell og andre til stede, foretar man avhøret med de personer og på det sted som da er tilgjengelig. Utvalgets forslag om at en særlig skikket person (« hvem avgjør forøvrig om personen er særlig skikket? ») skal være til stede, virker derfor for kategorisk og må erstattes med bør som regel.
Fra politiets og påtalemyndighetens side er forslaget kommentert av Riksadvokaten, Eidsivating statsadvokatembeter. Statsadvokatene i Hordaland, Oslo politikammer, Asker og Bærum politikammer, Bergen politikammer, Norsk Politiforbund og Lensmannetatens Landslag.
Riksadvokaten uttrykker:
« På side 49 spalte II fremholdes: « Utvalget vil foreslå at selve avhøret av barn i sedelighetssaker som hovedregel skal foretas av en person som anses særlig skikket til det » (Understreket her). I lovteksten er likevel avhør av en særlig skikket person gjort til en absolutt regel (« Han skal i så fall… »). Det er riksadvokatens oppfatning at lovteksten bør utformes i samsvar med motivene, slik at det skal være hovedregelen, men ikke et ufravikelig krav, at en « særlig skikket » skal foreta avhøret. Det kan forekomme tilfelle der det haster med å få tatt et dommeravhør, og hvor en særlig skikket person ikke kan fremskaffes innen den tid en har til rådighet. Da må dommeren kunne gjennomføre avhøret selv. »
Eidsivating statsadvokatembeter peker på det samme, og tilføyer:
« Vår erfaring er at dommeravhør foretatt av dommer eller etterforsker kan være vel så gode som av utenforstående tilkalte. Det skyldes at spørsmålsstillingen fra utenforstående lett kan bli ledende da de ikke har trening i de særlige krav som man må stille i en straffesak. Det finnes eksempler på at slike avhør har liten strafferettslig bevisverdi selv om det som kommer frem i forklaringen høyst sannsynlig representerer et overgrep. »
Hordaland statsadvokatembeter mener forslaget bare innebærer en lovfesting av dagens rettstilstand, og tilføyer:
« Det er imidlertid vesentlig at domstolene stiller strenge kvalitetskrav til de personer som skal foreta avhøret eller bistå dommeren. Det må være et vesentlig siktemål at bevisverdien ikke svekkes på grunn av avhørsteknikken, og fortsatt bør derfor spesialopplærte tjenestemenn i første rekke forestå slike avhør. »
Oslo politikammer støtter utvalgets forslag om at avhøret som hovedregel skal tas av en person som er særlig skikket til det, og at dette ofte vil være en fagperson utenfor strafferettspleien.
Asker og Bærum politikammer støtter også forslaget, og kommenterer nærmere:
« Asker og Bærum politikammer er av den oppfatning at den foreslåtte endring av strpl § 239 første ledd medfører en positiv forandring som er sterkt ønskelig for saker der barn er ofre.
Ved Asker og Bærum politikammer har det de siste år vært etterforsker ved vold/forseelsesavsnittet som har forestått avhøret av barnet i eget avhørsrom. Dommer, bistandsadvokat og politijurist har sittet i tilstøtende rom og fulgt avhøret gjennom et videokamera. Avhøret blir tatt opp på video. Etterforskeren har før avhøret blitt påminnet av dommeren om formaning og påminnelse om vitnefritak og etterforsker har deretter gjennomgått disse punktene med barnet, men selvfølgelig på en måte som er forståelig for dette. I løpet av avhørstiden har etterforsker kommet inn til dommeren etc. for å høre om disse ønsker ytterligere spørsmål, eventuelt en dreining av spørsmålsstillingen.
På denne måten har politiets etterforskere opparbeidet seg spesiell kompetanse på området og fått verdifull erfaring med behandling av denne type saker.
Det ansees som ytterligere positivt å etablere kontakt med person spesielt skikket til å bistå politiet under avhøret, f.eks barnepsykiater, psykolog eller barnevernsarbeider. Det anføres herfra likevel at disse personene bør oppholde seg i tilstøtende rom, altså sammen med dommer etc. for å kunne overvære avhøret derfra slik at bistand kan utøves der dette synes nødvendig… »
Bergen politikammer er umiddelbart enig i at den allerede til dels etablerte praksis med at dommeren i nødvendig utstrekning lar seg bistå av spesielt kyndig personell, lovfestes.
Norsk Politiforbund synes også å støtte forslaget, idet det fremhever at det bør være spesielt egnede personer som foretar avhøret, eksempelvis erfarne politikvinner/-menn, barnepsykologer eller barnevernspedagoger.
Lensmannsetatens Landslag støtter utvalgets forslag fullt ut, og understreker betydningen av at avhøret skal foretas av en person som er særlig skikket til det. Det påpeker også betydningen av at avhøret skjer i egnete omgivelser, og viser til de overveldende gode erfaringer man har med de spesielle avhørsrom som er bygget opp for dette formålet. Her er forholdene lagt til rette for at det kan oppnås kontakt og tillit mellom barnet og den som avhører, samtidig som enveisglass, båndopptak, video m.v ivaretar de øvrige hensyn som skal og må tas.
Den Norske Advokatforening tiltrer uttalelsen fra sitt lovutvalg for strafferett og straffeprosess, hvor det heter:
« Lovutvalget har ingen bemerkninger til forslaget om at dommeren alltid bør være til stede ved avhør av barn i sedelighetssaker for å overvåke dette. Med hensyn til forslaget om at en person som er særlig skikket til det, skal foreta denne type avhør, hør det her etter vår mening gis en Langt bedre opplæring av slikt personell. Det viser seg at ledende spørsmål alt for ofte blir stillet ved denne type avhør, noe som gjør at avhøret i ettertid kan kritiseres under hovedforhandlingen. »
Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening mener at rettsapparatet bør utdanne sine egne avhørspersoner fremfor å bruke fagfolk innen barne- og ungdomspsykiatrien. I sin fyldige høringsuttalelse skriver foreningen:
« Det er viktig å framheve de tankene som kommer fram om at forhøret/selve straffeprosessen kan være en ytterligere belastning på offeret og at dette i størst mulig grad må forsøkes unngått. …
Bakgrunnen for dommeravhør er beskrevet inngående. Det er diskutert mye omkring erfaringer fra Oslo med velkvalifiserte forhørere ansatt i politiet. Samtidig vises det til behovet for kompetente forhørere som kan faget « å snakke med barn ». Her kommer det da et forslag om nærmere samarbeid mellom rettsvesenet og barne – og ungdomspsykiatrien. Her står man i fare for å komme i konflikt omkring behandlerrolle og forhører tillagt samme person. På mindre steder vil dette være et særlig aktuelt problem. I tillegg vil den foreslåtte ordning medføre en betydelig ekstrabelastning på et behandlingsapparat som allerede er belastet. Vi mener det er viktig å skille behandlerapparatet og rettsapparatet, der BUP heller kan bidra med sin ekspertise for å lære opp personer innen rettsapparatet til å foreta kvalifiserte forhør.
Vi vil samtidig peke på noen problemer man kommer opp i ved forhør av barn utsatt for overgrep. Deres behandlingsbehov er ofte store, og ved den prosedyre som er foreslått med behov av forberedende samtaler for å etablere kontakt så står man igjen i fare for å forsterke påkjenningen: Det håp barnet får om å få snakke med noen om det som de bærer på blir tent, men deretter brutt igjen når selve forhøret er giennomført. Her vil det være nødvendig med stor varsomhet og det må gis muligheter for oppfølging for barnet. Barnet kan ellers risikere å sitte igjen med « skyld ». ut ifra konsekvenser av det barnet har fortalt. Dette styrker vårt syn på at det er viktig at behandlerapparatet tar seg av behandlingen.
Konklusjonen på disse tanker blir at BUP bør kunne være en viktig ressurs ved at de tilbyr sin ekspertise slik at rettsapparatet utdanner sine egne forhørere. Da vil forhørsprosedyren bli integrert i rettsapparatet og ansvaret ligger fortsatt hos rettsapparatet. »
Norsk Psykologforening har ikke kommentert forslaget direkte. Foreningen kommenterer utredningen på dette punkt slik:
« På dette punktet [forslagene til dommeravhør og bruk av spesialister til å bistå i dette arbeidet] finner vi at komiteen ikke har hatt tilstrekkelig psykologi-faglig fundert perspektiv på endel sider ved slike prosesser. Såvidt vi kan se har utredningen lagt så stor vekt på rettssikkerheten til eventuelle tiltalte at offerets muligheter for å kunne komme frem med sine erfaringer blir stående i stor fare for å blir svekket. For å forstå dette perspektivet må en ta utgangspunkt i at offer for vold, voldtekt og incest har sterke psykologiske grunner/motstand mot å få frem i bevisstheten sine erfaringer. Enda vanskeligere er det å formidle dette til andre personer. Det krever at offeret får erfaring med en trygg og ivaretagende personlig kontakt. Dette blir særlig nødvendig overfor mindreårige som har vært utsatt for vold og da særlig seksualisert vold og incest. Det må her understrekes at psykologer og andre terapeutisk utdannede helse- og sosialarbeidere, grunnleggende er utdannet til å hjelpe mennesker til å komme frem til sann erkjennelse av sine livserfaringer. Det er ingen psykologisk holdbar hjelp å komme frem til noe som er falskt. »
Barne- og familiedepartementet, Barneombudet, Likestillingsombudet og fylkesmannen i Vest-Agder slutter seg til forslaget om at avhøret som hovedregel skal foretas av en særlig skikket person. Det samme gjør Støttesenteret i Kristiansand, Krisesenter og Nødtelefon for Kvinner i Bergen, Krisesenteret for Kvinner i Tromsø og Redd Barna.