2.3 Høringsinstansenes syn

Alle de høringsinstansene som uttrykkelig har uttalt seg om spørsmålet, bortsett fra Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977, er positive til at adgangen til å tilkjenne oppreisning ved straffbare forhold utvides. Dette gjelder Kommunaldepartementet, Hordaland statsadvokatembeter, politikamrene i Oslo, Bergen og Asker og Bærum, Likestillingsombudet og Krisesenter og nødtelefon for kvinner i Bergen.

Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 begrunner sin skepsis med faren for at økonomiske motiver i økende grad kan ligge til grunn for anmeldelser. Advokatforeningen uttrykker:
« Hva angår regelen om erstatning til fornærmede eller skadelidte som følge av straffbar handling, er vi i utgangspunktet noe kritisk til at det i langt sterkere grad enn idag, skal kunne utmåles erstatning og eventuelt høyere erstatning. Dette kan føre til at en rekke anmeldelser kan ha et vikarierende økonomisk motiv i langt større grad enn idag. Dette er uheldig. Slik någjeldende lov er formet, er det anledning til å kreve erstatning for økonomisk tap samt oppreisningserstatning i forholdsvis stor utstrekning og det trengs neppe endringer på dette punkt. »

Likestillingsombudet ønsker at flere straffebud fra straffelovens sedelighetskapittel blir tatt inn i oppregningen i § 3-1:
« … det kan tenkes glidende overganger mellom hva som anses som utuktig omgang i §§ 195 og 196 og hva som anses som utuktig handling og dermed subsumeres under § 212 andre ledd første punktum. I praksis kan det nok forekomme en nedsubsumering i enkelte tilfeller, fordi det bevismessig vil være enklere å få domfellelse i henhold til strl § 212 andre ledd. Dagens rettstilstand innebærer at dersom forholdet subsumeres inn under strl. § 212, må man vurdere konkret om det er oppstått « skade » i henhold til skl. § 3-5 første ledd. Ikke minst kan det oppleves som uforståelig og krenkende for offeret at dersom forholdet anses som utuktig omgang, innebærer dette en enklere vei til oppreisning enn hvis forholdet betraktes som utuktig handling i henhold til strl. § 212. På denne bakgrunn bør etter min oppfatning også krenkelser etter § 212 andre ledd første punktum kunne gi grunnlag for oppreisning etter § 3-5 b).
Jeg vil imidlertid peke på at utvalget ikke berører hvorvidt sedelighetsforbrytelser etter strl. §§ 207-209 og §§ 197-199 også kunne ha vært omfattet av skl. § 3-3. Selv om disse bestemmelsene ofte opptrer i konkurrens med andre straffebestemmelser, kan det tenkes tilfeller der de får selvstendig betydning. »