2.4 Departementets vurdering

Flere høringsinstanser peker på at det ofte viser seg å være godt i ettertid for fornærmede å ha forklart seg mens tiltalte hørte på. Dette kan etter departementets oppfatning ikke begrunne at man ikke skulle følge opp forslaget, som bare innebærer at det skal være adgang til å beslutte at tiltalte skal forlate rettssalen, ikke at dette regelmessig skal skje. Heller ikke det forhold at forklaringens bevisverdi kan svekkes om adgangen blir brukt, er – ut fra hensynet til fornærmede – et avgjørende argument mot forslaget. Også om reformen gjennomføres, kan fornærmede gjøres oppmerksom på disse forholdene, og søkes overbevist om at han eller hun bør forklare seg med tiltalte til stede. Det nye etter forslaget er at retten vil ha lovlig adgang til å ta hensyn til fornærmedes ønske, dersom han eller hun fortsatt foretrekker å forklare seg uten at tiltalte er til stede.

Hensynet til tiltalte taler på den annen side mot å innføre reformen. Tiltalte vil ha best mulighet for å forsvare seg hvis han eller hun får se og høre fornærmede når fornærmede avgir forklaring.

Avveiningen av hensynene er vanskelig. Tradisjonelt er vi vant til å legge avgjørende vekt på hensynet til rettssikkerheten, og med det tenkes det på tiltaltes rettssikkerhet. Det kan virke urimelig at man skal kunne dømmes, kanskje til flere års fengsel, uten at man selv har vært til stede da forklaringen ble avgitt. Allerede i dag godtas imidlertid at det til en viss grad skjer. Strpl §§ 245 og 284 tillater som nevnt at tiltalte må forlate salen når det er særlig grunn til å tro at hans nærvær fører til at uforbeholden forklaring ellers ikke blir gitt. Reglene om dommeravhør av barn under 14 år i sedelighetssaker har til dels samme begrunnelse. Dessuten vil man skåne barnet for rettssaken.

Man må heller ikke glemme at selv om tiltalte ikke er til stede i retten under fornærmedes forklaring, vil forsvareren være det. Tiltalte skal dessuten gjøres kjent med det som har kommet fram under hans fravær, jf strpl §§ 245 annet ledd og 284 tredje ledd. Dette kan eventuelt, der det er mulig, skje ved at forklaringen tas opp på lydbånd som senere avspilles for tiltalte.

I de senere år har man fått økt kunnskap om de store skadevirkningene ofre for kriminalitet kan påføres. Dette gjelder ikke minst psykiske skadevirkninger. Man er også i økende grad blitt oppmerksom på hvor belastende en rettsak kan være for offeret.

På denne bakgrunn er departementet kommet til at forslaget bør følges opp, likevel slik at det kreves at særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede tilsier at tiltalte forlater salen. Det må bero på rettens skjønn om hensynet til fornærmede er tilstrekkelig sterkt til å motivere et pålegg til den siktede/tiltalte om å forlate rettssalen. Det må fortsatt kreves mer enn at fornærmede føler ubehag.

For ordens skyld nevnes at departementet ikke kan se at en slik reform vil komme i konflikt med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (jf dens artikkel 6 nr 1 jf nr 3 d) eller Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Den sistnevnte konvensjonen krever riktig nok i artikkel artikkel 14 nr 3 (d) at en tiltalt skal kunne være til stede under rettssaken (« be tried in his presence »). I sin generelle kommentar til bestemmelsen 13 (21) punkt 12 forutsetter imidlertid FNs menneskerettighetskomité at det unntaksvis kan avholdes straffesaker hvor tiltalte ikke er til stede der forsvarlige grunner tilsier det (« for justified reasons »). Tilsvarende må det være adgang til å kreve at tiltalte forlater salen der forsvarlige grunner tilsier det, noe vår straffeprosesslov som nevnt allerede gir adgang til.

Det vises forøvrig til merknadene til § 245 første ledd i kapittel XIII punkt 4.