3.3 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene er enige i at forsvareren bør ha adgang til å overvære dommeravhør av barn, eller anser det nødvendig som følge av folkeretten. Ubetinget støtte får dette av Den Norske Advokatforening, med tilslutning av Forsvarergruppen av 1977. De fleste høringsinstansene understreker imidlertid at det er en forutsetning at forsvareren ikke skal være til stede i samme rom som barnet, og at forsvareren ikke skal kunne stille barnet spørsmål direkte.

Skepsis til forslaget uttrykkes bl.a av Riksadvokaten, Senja sorenskriverembete, Norsk Psykologforening, Støttesenteret mot Incest i Oslo og Redd Barna. Flere, også av dem som ellers støtter forslaget, går mot den delen av forslaget som dreier seg om at det skal oppnevnes forsvarer selv om ingen er siktet. Hensynet til etterforskningen anføres som ett argument mot denne delen av forslaget, idet det blir pekt på at avhøret ofte blir foretatt på et tidlig stadium i saken. Det kan være behov for å forsikre seg om at den mistenkte ikke gjøres kjent med mistanken. Det anføres også at i de tilfellene hvor ingen er siktet og forsvareren ikke har kunnet konferere med den mistenkte, vil det være tvilsomt om en forsvarers tilstedeværelse vil kunne være noen nevneverdig rettssikkerhetsgaranti, fordi en forsvarer da vanskelig kan ivareta den mistenktes interesser i særlig grad.

I Riksadvokatens høringsuttalelse heter det blant annet:
« « Barneavhøret » er som regel av de første etterforskningsskritt i saken. Ofte skjer dette før mistenkte er pågrepet og/eller avhørt, og til tider også før det er kjent hvem den mulige gjerningsmann er. Utvalget foreslår at det skal oppnevnes forsvarer for den (mulige) mistenkte, jf utkastet til strpl § 97 nytt annet ledd. I nytt fjerde punktum i strpl § 239 første ledd foreslås at forsvareren alltid skal gis anledning til å overvære barneavhøret. Det fremgår av innstillingen side 50-51 at bakgrunnen for forslagene er de krav art 6 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon antas å stille til vår prosessordning.
Etter riksadvokatens oppfatning kan det reises spørsmål om de foreslåtte bestemmelser er egnet til å sikre at straffeprosessloven på dette punkt er i samsvar med menneskerettighetskonvensjonen. Riksadvokaten har lagt avgjørende vekt på følgende:
(1) Før forsvareren har hatt anledning til å diskutere grunnlaget for mistanken med mistenkte, vil hans tilstedeværelse ved barneavhøret ha liten rettssikkerhetsmessig verdi. Forsvareren kan i denne situasjon neppe bidra til en balansert opplysning av saken utover det dommeren vil sørge for i kraft av sin embets plikt.
(2) Med mindre man innfører en bestemmelse som gjør det mulig å pålegge en forsvarer
Side 24
oppnevnt etter § 97 annet ledd taushetsplikt (eventuelt også « kontaktforbud ») overfor mistenkte, kan forsvarerens tilstedeværelse ved barneavhøret få skadevirkninger for etterforskningen. Dette kan igjen lede til pågripelse av mistenkte på et tidligere tidspunkt og på et svakere grunnlag enn idag.
(3) Når mistenkte er forholdt grunnlaget for mistanken, føler forsvareren idag ofte et sterkt behov for å stille fornærmede ytterligere spørsmål. Med den ordning som foreslås i innstillingen er det riksadvokatens oppfatning at den oppnevnte forsvarer vil føle dette enda mer påtrengende. Det foreligger flere avgjørelser fra Menneskerettighetsdomstolen og -kommisjonen hvor det skjer en « identifikasjon » mellom mistenkte og hans forsvarer. Med utvalgets forslag vil forsvareren (med rette) oppleve seg som garantist for at mistenkte er gitt anledning til å eksaminere de vitner som blir påberopt mot ham, jf EMK art 6 nr 3 d.
Hvis det er på det rene at forsvareren på det tidspunkt han overvar avhøret, ikke hadde noen spesiell forutsetning for å stille kritiske, kontrollerende eller supplerende spørsmål, er det riksadvokatens oppfatning at vi fremdeles kan risikere at vår prosessordning ikke blir ansett for å garantere mistenkte « a fair trial » . Slik riksadvokaten ser det vil det derfor være mer formålstjenlig å myke opp bestemmelsen i strpl § 234 annet ledd annet punktum, slik at mistenktes forsvarer etter begjæring kan få stillet kontrollerende og supplerende spørsmål til fornærmede. Dette vil sikre en reell kontradiksjon, og vil ikke kunne ha negative konsekvenser for etterforskningen. Omkostningene vil være at prosessen blir mindre hensynsfull for fornærmede. Det er likevel vanskelig å komme utenom en slik virkning hvis vi tilstreber en reell forbedring av mistenktes adgang til kontradiksjon. »

Den norske Dommerforening uttrykker:
« … Det kan vel imidlertid være tvilsomt om en forsvarer for en ukjent gjerningsmann eller for en mistenkt, som han ikke har fått konferere med, kan gjør noe særlig nytte for seg på det mer konkrete plan. Allikevel mener [Dommerforeningen] at det ikke er grunn til å gå mot forslaget, men man bør ikke gjøre seg altfor store illusjoner om at en slik representasjon vil være utslagsgivende i forhold til Menneskerettighetskonvensjonen. … »

Senja sorenskriverembete uttrykker blant annet:
« Utvalget synes å forutsette at man overalt i landet har lett adgang til avhør av barn i spesialrom med dertil egnet glassvegg. Slik ordningen er idag er det dommeren som vurderer om avhøret skal tas på rettens kontor/hjemme hos barnet, eller andre steder. Med i denne vurdering er også tidsfaktoren. I enkelte saker er overgriperen ukjent. Først gjennom barneavhøret kommer det frem opplysninger som kan føre til siktelse og eventuelt pågripelse. Avhøret må foretas raskt. Selv om man ellers kan ha adgang til spesielt avhørsrom lar dette seg ikke ordne i en fart. Personalet på vedkommende sted skal være tilgjengelig, man må ha personer til stede som betjener videomaskin og båndopptager.
Både dommerens, forsvarerens og fagpersonellets hverdag er gjerne besatt i lang tid fremover. Avhøret må tas utenom ordinær arbeidstid. Klarer ikke dommeren å få nødvendig fagpersonell og andre til stede, foretar man avhøret med de personer og på det sted som da er tilgjengelig. Utvalgets forslag om at forsvarere skal være til stede (strpl § 239) virker derfor for kategorisk og må erstattes med bør som regel…
På side 52 i NOUen har utvalget sagt at en regel om å gi en forsvarer rett til å overvære barneavhøret reiser mange prinsipielle og praktiske spørsmål som utvalget etter sitt mandat ikke har funnet det naturlig å utrede nærmere. Allikevel foreslår man en kategorisk regel.
Avhør i rom med envei-glass reiser også andre problemer som bør avklares nærmere. Skal barnet vite at det blir iakttatt? Og av hvem? Skal barnet vite at avhøret tas opp på video? Hvilken betydning har dette for en spontan forklaring? … »

Redd Barna anfører:
« … Dagens ordning, som i praksis gir forsvareren adgang til avhørene bare når de impliserte samtykker, ivaretar i langt større grad offerets interesse enn utvalgets forslag.
Utvalget peker på problem knyttet til forsvarers rettigheter og plikter når det gjelder informasjon til mistenkte. Utvalget synes å forutsette at forsvareren vil holde kunnskapen for seg selv, slik at etterforsker kan styre tidspunktet for når den mistenkte skal konfronteres med at et overgrep er under etterforskning. Etter Redd Barnas mening bør det foreligge en siktelse før det kommer på tale å la forsvareren få adgang til et barneavhør.
Forsvarers tilstedeværelse under barneavhøret reiser mange praktiske og prinsipielle spørsmål. Som utvalget selv viser til, vil forsvarerens tilstedeværelse kunne øke belastningen for barnet. Særlig for eldre barn vil det kunne virke lammende, da barnet godt oppfatter at forsvareren er krenkers representant. Det er dessuten viktig å være klar over at andre personers tilstedeværelse alltid vil virke inn på avhørssituasjonen. Redd Barna mener at som hovedregel bør bare dommer og avhører samt unntaksvis barnets omsorgsperson være tilstede i avhørsrommet. »