3.3 Offerutvalgets forslag

Offerutvalget antar at det kan være behov for å få en regel som hjemler, på visse vilkår, å forby en person å oppholde seg på bestemte steder, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en person. Utvalget har utarbeidet en skisse til en slik lovbestemmelse. Etter skissen skal påtalemyndigheten kunne fastsette slikt forbud når det på grunn av særlige forhold i den konkrete saken, antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot, ellers ville begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den annens fred.

Utvalget understreker at forbud av denne karakter kan innebære en alvorlig innskrenkning av handlefriheten til en person. Det er derfor det må kreves at det foreligger « særlige forhold ». I vurderingen av om det foreligger « særlige forhold ». vil det blant annet inngå overveielser om fare for overgrep, og kunnskap om tidligere overgrep og om fremsatte trusler. Et forbud kan for eksempel ilegges dersom det på grunn av særlige forhold antas å være risiko for at vedkommende vil krenke en annens psykiske fred, jf strl § 390 a. Etter skissen kan det også ilegges forbud dersom det er risiko for en handling som i seg selv ikke vil være straffbar.

Forbudet kan, etter skissen, ilegges på begjæring av den det skal beskytte, eller når det er påkrevd av allmenne hensyn. Forbud tenkes med andre ord å kunne ilegges selv om den det er ment å beskytte, ikke ønsker det. I situasjoner der det foreligger et avhengighetsforhold mellom overgriperen og offeret, kan det særlig være behov for å vurdere om allmenne hensyn tilsier at hjemmelen brukes. Et forbud kan utferdiges på begjæring av for eksempel sosial- og helsepersonell, såframt vilkårene ellers er oppfylt.

Etter skissen kan forbudet gjelde bare for en begrenset tid, høyst ett år. Det kan forlenges for ett år av gangen.

Strpl §§ 174, 175 første ledd, 177 og 181 annet og tredje ledd skal etter skissen gjelde tilsvarende så langt de passer. Henvisningen til § 174 innebærer at forbud ikke skal ilegges hvis dette ville være et uforholdsmessig inngrep, og at et eventuelt inngrep ikke må utformes strengere enn det som etter forholdene anses nødvendig. Henvisningen til §§ 175 første ledd og 177 innebærer at de samme saksbehandlingsregler som ellers gjelder ved pågripelse, gjelder når påtalemyndigheten fatter vedtak om besøksforbud. Tilknytningen til straffeprosessloven medfører at forvaltningslovens saksbehandlingsregler ikke gjelder, jf forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b. Henvisningen til § 181 annet og tredje ledd innebærer at en beslutning om å ilegge et forbud straks kan bringes inn for retten. Forbudet kan kreves overprøvet både av den det retter seg mot, og den det anses å beskytte. Retten kan prøve om vilkårene for forbudet er oppfylt, og oppheve forbudet dersom det finnes nødvendig.

Overtredelse av et ilagt forbud foreslås gjort straffbart etter strl § 342 annet ledd. Overtredelse kan etter dette straffes med fengsel inntil 6 måneder, og i gjentakelsestilfelle inntil 2 år. Det at overtredelse av et ilagt forbud gjøres staffbart, innebærer at lovbryteren kan pågripes dersom han treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra handlingen, jf strpl § 173.

Utvalget peker til slutt på at det kan reises spørsmål om en bestemmelse om besøksforbud kan komme i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjons fjerde protokoll artikkel 2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 12 om individets rett til bevegelsesfrihet og til selv å velge sitt oppholdssted. Etter begge konvensjoner er imidlertid medlemsstatene gitt anledning til ved lov å gjøre unntak fra disse rettighetene, bl.a dersom det er nødvendig for å forhindre straffbare handlinger, eller for å verne om andre menneskers rettigheter og frihet.