3.4 Høringsinstansenes syn
Flere høringsinstanser går mot utvalgets lovforslag og forutsetningen om at bistandsadvokaten som hovedregel ikke skal prosedere fornærmedes erstatningskrav (Likestillingsombudet, Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, politimesteren i Haugesund, Senja sorenskriverembete, Norsk Politiforbund, advokat Solveig Høgtun, Støttesenteret mot Incest (Kristiansand), Støttesenteret mot Incest (Oslo), Redd Barna og Norsk Kvinnesaksforening).
En del høringsinstanser støtter forslaget uten forbehold (fylkesmannen i Vest-Agder, Riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter, Statsadvokatene i Nordland og Den norske Dommerforening).
En del støtter i utgangspunktet forslaget om endring av strprl § 107 c, men tar forbehold for visse typer saker eller situasjoner. Noen mener bistandsadvokaten er best egnet til å prosedere fornærmedes erstatningskrav. Der det under hovedforhandlingen skal skje prosedyre om erstatning til fornærmede, bør derfor bistandsadvokaten kunne delta i prosedyren (Bergen politikammer, Eidsivating
Side 37
lagmannsrett). Andre av dem som i utgangspunktet støtter forslaget til endring av § 107 c, mener det er betenkelig om bistandsadvokaten skal fratre i de mer kompliserte saker, spesielt i sedelighetssaker, fordi det vil gjøre det svært vanskelig å forklare resultatet for fornærmede (Den Norske Advokatforening).
De som er kritiske til forslaget, argumenterer blant annet med at erstatningskravet ofte vil bli bedre belyst og at fornærmede vil få større reell medinnflytelse dersom bistandsadvokaten prosederer erstatningskravet. Det pekes også på at bistandsadvokatens mulighet til å støtte fornærmede reduseres dersom advokaten ikke er til stede under hele hovedforhandlingen, blant annet når det gjelder å forklare fornærmede domsresultatet.
Det argumenteres gjennomgående med at dersom endringen i § 107 c vedtas, vil det bety en svekkelse av stillingen til de fornærmede som i dag har rett til bistandsadvokat. Det pekes blant annet på at det i dag er slik at bistandsadvokatens arbeid med å forberede og prosedere fornærmedes erstatningskrav der dette er fremmet av fornærmede selv i medhold av strprl § 428, omfattes av bistandsadvokatoppdraget. Arbeidet kan derfor utføres på det offentliges bekostning.
Dette er blant annet slått fast i en uttalelse (j nr 1642/90 E) av Justisdepartementets lovavdeling og lagt til grunn i departementets praksis.
Fra Likestillingsombudets uttalelse siteres:
« … riktignok er det understreket i forarbeidene at bistandsadvokaten ikke skal fungere som « med-aktor » i saken. Dette må etter min oppfatning i første rekke gjelde i henhold til skyld og straffeutmålingsspørsmålet, slik at spørsmålet ikke kan anses løst når fornærmede har egen partsrepresentant for varetakelsen av erstatningskravet. På denne bakgrunn kan jeg ikke støtte utvalgets standpunkt om at bistandsadvokaten ikke skal prosedere erstatningskravet. For fornærmede kan det være ønskelig å få større reell medinnflytelse i en straffesak enn tilfellet er i dag. Dersom bistandsadvokaten gis anledning til å prosedere erstatningskravet, vil fornærmede etter Ombudets oppfatning få større mulighet til å være en aktiv part i stedet for et passivt vitne under straffesaken. Jeg finner i denne sammenheng grunn til å peke på at det i Danmark er adgang for bistandsadvokaten til å fremme erstatningskrav i straffesaken, fordi man mente at slike krav i større grad kunne pådømmes under straffesaken dersom fornærmede hadde advokatbistand under prosessen ( NOU 1992:16 side 26).
Etter utvalgets oppfatning bør man vurdere hvorvidt det i det hele tatt er nødvendig at bistandsadvokaten er til stede dersom saken skal pådømmes i forhørsrett eller dersom fornærmede ikke skal avhøres under hovedforhandlingen. Jeg vil i denne sammenheng bemerke at en av bistandsadvokatens viktigste oppgaver vil være den støtte vedkommede advokat kan gi en fornærmet. En slik bistand kan fornærmede ha berettiget krav om selv om saken skal behandles i forhørsrett eller fornærmede ikke skal avhøres under hovedforhandlingen. Jeg finner derfor ikke å kunne støtte et forslag om at bistandsadvokaten ikke skal ha rett til å være til stede i slike tilfeller.
Utvalget foreslår videre at bistandsadvokatens oppdrag ved hovedforhandling som hovedregel bør være oppfylt når fornærmede har avgitt forklaring. Likestillingsombudet vil i denne sammenheng minne om at i henhold til strprl § 107 c første ledd skal bistandsadvokaten « vareta fornærmedes interesser i forbindelse med etterforskning og hovedforhandling i saken ». Bistandsadvokaten har videre i henhold til § 107 c annet ledd rett til å være til stede under hovedforhandling, ihvertfall fram til bevisførselen er avsluttet. Jeg kan på denne bakgrunn ikke støtte et forslag som går ut på å svekke bistandsadvokatens funksjon under straffeprosessen. »
Politimesteren i Haugesund anfører:
« En reagerer imidlertid sterkt negativt på utvalgets betraktninger med hensyn til bistandsadvokatens forhold til det borgerlige rettskrav. Etter først å ha fastslått at « forberedelse av erstatningskrav… vil… være en av de viktigste oppgaver bistandsadvokaten har ». konkluderer en med at det ikke bør være bistandsadvokatens oppgave å prosedere fornærmedes borgerlige rettskrav.
På bakgrunn av de erfaringer som er gjort både i bistandsadvokatsaker og i saker hvor fornærmede ved sivil prosessfullmektig har sluttet seg til forfølgningen, synes den klare konklusjon å være at belysningen av grunnlaget for de borgerlige rettskrav i mange tilfeller blir langt bedre ivaretatt av bistandsadvokat/prosessfullmektig. I praksis vil det ofte være sammenheng mellom kompleksiteten i grunnlaget for et erstatningskrav (f.eks for ikke-økonomisk skade) og selve straffesakens omfang. Dette medfører nødvendigvis fare for at aktoratets mulighet for grundig analyse av erstatningsomfanget blir begrenset. I mange saker vil erstatningsberegningen være basert på påstander om tap i fremtidig erverv, kapitaliseringutregninger etc., som bistandsadvokaten nødvendigvis like forut for og sågar under hovedforhandling vil ha [bedre] anledning til å forberede enn aktor. Hensynet til kvalitetssikring tilsier at bistandsadvokaten i hvert enkelt tilfelle bør kunne pålegges å påta seg prosedyren om dette. I tillegg kommer den allmenne erfaring at den som har foretatt forberedelsesarbeidet generelt er mye bedre i stand til også å prosedere et krav på best mulig måte, hva enten dette gjelder en straffesak eller en sivil sak. »
Senja sorenskriverembete anfører:
« … Bistandsadvokaten bør også ha anledning til å overvære hele hovedforhandlingen. Når det er fremsatt erstatningskrav har den fornærmede partsrettigheter i saken, jf strpl. § 428 jfr. § 404. Hans representant, bistandsadvokaten, bør da få være til stede under hele hovedforhandlingen og også gis anledning til å prosedere erstatningskravet. Erstatningskravet består ofte av et oppreisningskrav skadeerstatningsloven § 3-5) og det er ikke å vente at aktor skal legge noen vesentlig vekt på dette. Slik som situasjonen har vært i de siste 10 årene har også aktoratet vært utført av unge, nyutdannede politiembedsmenn, mens forsvarer gjerne har vært mere erfarne advokater.
En annen grunn til at bistandsadvokaten bør få overvære hele hovedforhandlingen og få anledning til å stille spørsmål til tiltalte, fornærmede og andre vitner er hensynet til fornærmedes omdømme. Med våre regler om provokasjon, berettiget harme, nødverge vil et forsvar av en tiltalte meget ofte gå ut på å fremstille den fornærmede i et uheldig lys, slik at tiltaltes handling mest mulig kan unnskyldes. Dette gjør seg spesielt gjeldende i drapssaker, hvor fornærmede ikke kan forsvare seg på noen måte.
Ved at fornærmede har en bistandsadvokat til stede, vil det også være adgang til å ivareta hans interesser, da med sikte på noe annet enn det rent straffemessige, som jo aktor ivaretar. »
Eidsivating lagmannsrett tar til orde for at en klargjøring av bistandsadvokatens oppgaver bør resultere i at bistandsadvokaten får den samme rettsstillingen som en advokat som representerer en fornærmet som selv fremmer sine borgerlige rettskrav:
« Det er behov for en viss klarlegging gjennom lov av hvilken funksjon bistandsadvokaten skal ha. Den foreslåtte tilføyelse til § 107 c, at bistandsadvokaten ordinært skal fratre når fornærmede har forklart seg, er for såvidt klargjørende.
For selve straffesaken er ordningen tilfredsstillende. Ordinært vil bistandsadvokaten ikke ha noen oppgave i straffesaken når fornærmede har forklart seg. Annerledes kan det stille seg når det gjelder de borgerlige krav, oppreisning og erstatning.
I utredningen, side 47, er det gitt uttrykk for at tilleggskravene erstatning og oppreisning til fornærmede ikke kan forventes å få samme inngående belysning under straffesakens behandling som straffekravet får. Det forholder seg utvilsomt så i praksis. Disse krav får nærmest en summarisk behandling. Baserer man seg på normerte beløp, er det neppe vesentlig å bemerke til behandlingen. Normerte beløp kan formodentlig vanskelig tenkes ved erstatningsutmåling. Senere undersøkelse har vist at en rekke av de forbrytelser som utredningen omhandler påfører ofrene skader, herunder senskader av betydelig karakter. Hensett hertil er det påfallende lite som gjøres på erstatningsfronten. Dette kan selvfølgelig ha sammenheng med at tiltalte ikke er søkegod. Like fullt synes fornærmedes erstatningskrav ikke å bli ivaretatt tilstrekkelig godt i disse saker.
Dersom fornærmede selv fremmer sitt erstatningskrav, hva man kan gjøre selv om man opprinnelig ba påtalemyndigheten gjøre det, får fornærmede de samme partsrettigheter som en saksøker i en privat straffesak, blant annet rett til å la seg bistå av advokat. Det spørsmålet reiser seg om ikke bistandsadvokaten bør få de samme rettigheter som den advokat har som fornærmede har engasjert når vedkommende selv fremmer sine borgerlige krav.
Det synes også naturlig å se hen til forsvarerens oppgave i relasjon til borgerlige rettskrav. Bjerke og Keisemd antar at forsvareroppdraget omfatter også å bistå siktede i forbindelse med senere rettsmøter i sakens anledning dersom forhandlingene om borgerlige rettskrav er utsatt etter § 131.
Dette vil da innebære at forsvareren har fulgt hele straffesaken og har dette grundige bakgrunnsmaterialet ved behandlingen av erstatningskravet, mens fornærmedes advokat har måttet forlate retten når fornærmede har forklart seg.
Selv om tiltalte blir frifunnet for straffekravet, kan det være aktuelt med erstatning. Jf Straffelovskommisjonens innstilling side 357 og Bjerke/Keiserud side 429. Også her vil fornærmede ha behov for advokat, og kanskje et særlig behov. En frifinnelse fordi bevisene ikke holdt mens handlingen dog er blitt begått er ofte en betydelig belastning for fornærmede. Utredningen peker på at bistandsadvokaten har en viktig oppgave i å forklare fornærmede de særlige bevisbyrderegler i straffesaker. En dom på erstatning for overgrepet ville gjøre det betydelig enklere for fornærmede å skjønne dette.
Jeg antar etter dette at det bør overveies om ikke bistandsadvokaten bør få den rettsstilling han får dersom han representerer en fornærmet som selv fremmer sine borgerlige rettskrav. Det synes tvilsomt om det er tilstrekkelig grunn til den forskjell i kompetanse som en bistandsadvokat har etter utredningen og den kompetanse en advokat har som representerer fornærmede som selv fremmer sine borgerlige rettskrav. »
Advokat Solveig Høgtun peker også på at vedtakelsen av to-instanssystemet i straffesaker øker belastningen på ofrene. Henynet til offeret og hensynet til at anmeldelsesfrekvensen ikke skal gå ned, tilsier at bistandsadvokaten ikke skyves ut av rettssalen:
« Jeg har lyst til å føye til noe som ikke er tatt med i utredningen, nemlig det faktum at vi i Norge med stor sannsynlighet vil få to-instansbehandling av skyldpørsmålet i straffesaker. Hvem skal ivareta fornærmedes interesser fra fellende eller frifinnende dom til ankesaken kommer opp på en forsvarlig måte uten å kunne vise til hovedforhandlingen i første instans, hvilke bevis der som vil bli bedre (?) belyst i annen instans. Vi vet at allerede den ventetiden som er i dag fra anmeldelse til hovedforhandling, er en stor ekstrabelastning for fornærmede, ikke minst pga den usikkerhet som råder mht hvordan saken vil bli håndtert fra de forskjellige aktørers side – når saken kommer opp til behandling osv. Ventetiden er å leve i vakuum for mange. Vi vet at det i dag er en rekke ofre for sedelighetsforbrytelser som velger ikke å anmelde, nettopp for å bruke kreftene på å komme til hektene selv, kanskje ved hjelp av terapi. Noen anmelder fordi de mener det kan virke preventivt i forhold til seg selv og/eller andre som vil komme i tilsvarende situasjon med den konkrete gjerningsmannen. Men en hvilken som helst pris vil de færreste betale for at gjerningsmannen skal bli funnet skyldig og idømt straff. Den erstatning som idømmes, vet alle, som kjenner til det ofrene generelt taper i sin livsutfoldelse, at aldri kan bli noe motiv for å gå til anmeldelse med den merbelastning en anmeldelse er.
Jeg legger til grunn at det også fremover er ønskelig at anmeldelser blir inngitt og at fornærmede ikke trekker anmeldelsen tilbake før hovedforhandling i saken, eventuelt ikke vitner under hovedforhandling slik at påtalemyndigheten utelukkende har den skriftlige politiforklaring som bevis i saken. Ved å redusere den bistand som er innarbeidet risikerer man en slik utvikling. I mange tilfeller er en del av bistandsadvokatens arbeid å motivere fornærmede til ikke å « gi seg » – ikke å gå etter for press i tiden frem mot hovedforhandling. »
De som støtter forslaget, slutter seg stort sett til utvalgets argumentasjon. Statsadvokatene i Nordland fremhever dessuten at påtalemyndigheten bør markere at det er et offentlig ansvar å ta seg av fornærmedes erstatningskrav:
« Politi- og påtalemyndighets forhold til fornærmede bør også innebære at påtalemyndigheten som hovedregel prosederer fornærmedes borgerlige rettskrav under straffesaken. Dette bør gjelde selv om fornærmede lar seg bistå av en bistandsadvokat. Påtalemyndigheten bør markere at det er et offentlig ansvar å ta seg av slikt. Bistandsadvokaten må selvfølgelig bistå med på forhånd å innhente grunnlagsmateriale for de borgerlige rettskrav. Når påtalemyndigheten prosederer fornærmedes krav behøver fornærmedes bistandsadvokat ikke være til stede under hovedforhandlingen lenger enn til etter fornærmedes forklaring. Jeg oppfatter for øvrig dagens situasjon her hos oss å være i overensstemmelse med hva jeg har sagt om en ønsket fremtid. »
Den norske Dommerforening skriver:
« … Det er en fordel at det nå foreslås en uttrykkelig bestemmelse om at bistandsadvokaten som hovedregel skal fratre når fornærmede har avgitt sin forklaring. Denne hovedregel vil ikke være til hinder for at aktor overlater til bistandsadvokaten å prosedere fornærmedes borgerlige rettskrav når det finnes grunn til det. … »