3.5 Departementets vurdering

Det synes å være bred enighet om at det er behov for å kunne forby en person å oppholde seg på bestemte steder eller på annet vis kontakte en annen person. Departementet deler dette syn. Noen høringsinstanser reiser imidlertid spørsmål om bruk av varektssurrogat etter dagens regler, jf strpl §§ 181 og 188, eventuelt med presiseringer, er tilstrekkelig. Etter departementets oppfatning er det neppe tilfellet, fordi bruk av besøksforbud som varetektssurrogat forutsetter at vilkårene i §§ 171, 172 eller 173 er oppfylt, og, dersom det skal kunne ilegges av påtalemyndigheten, at vedkommende samtykker. Ønsker man at besøksforbud skal bli en praktisk realitet, bør det derfor hjemles særskilt.

Utvalget foreslår at det er påtalemyndigheten som skal kunne ilegge forbudet. Den forbudet retter seg mot, eller den det skal beskytte, skal straks eller senere kunne kreve innbrakt for retten spørsmålet om vedtaket er gyldig og om det bør opprettholdes. Dommerforeningen og Bodø politikammer mener det bør være domstolene som ilegger besøksforbud, under henvisning til at dette er en inngripende avgjørelse, i alle fall inntil man har vunnet erfaring med en slik reform. Departementet har forståelse for dette synspunktet. Langvarige innskrenkninger i den alminnelige bevegelses- eller handlefrihet som det her er snakk om, kan være inngripende i forhold til den enkelte. På den annen side antas det å kunne være behov for at spørsmålet om forbud tas opp omgående, f.eks etter en henvendelse fra offeret i en akutt situasjon, noe som tilsier at påtalemyndigheten bør ha kompetanse til å illegge besøksforbud. Dette er ordningen i Sverige, hvor slike synspunkter ble tillagt stor vekt ved etableringen av ordningen, jf Ds Ju 1987: 13 side 29-30. Departementet er derfor, under noen tvil, kommet til at utvalgets skisse bør følges på dette punkt. Det understrekes i den forbindelse at påtalemyndighetens vedtak på et hvilket som helst tidspunkt kan bringes inn for retten.

Departementet er ellers enig med Offerutvalget i at det bør være tilstrekkelig for å kunne ilegge besøksforbud at det, på grunn av særlige forhold, antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot, ellers ville begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den annens fred.