3.5 Departementets vurdering
Departementet har innledningsvis vurdert om hovedregelen bør være at påtalemyndigheten prosedererer det erstatningskrav fornærmede vil fremme der fornærmede har bistandsadvokat.
Som det fremgår under 3.1, kan ansvarsfordelingen under hovedforhandlingen mellom påtalemyndigheten og bistandsadvokaten når det gjelder fornærmedes erstatningskrav, etter gjeldende rett ordnes på forskjellige måter:
For det første kan påtalemyndigheten fremme kravet etter strpl § 427 og selv prosedere det ved møtende aktor. Bistandsadvokaten vil da kunne uttale seg om kravet, jf § 107 c siste ledd.
For det andre kan påtalemyndigheten fremme kravet etter § 427, men etter avtale med bistandsadvokaten overlate til denne å prosedere kravet. For ordens skyld nevnes det at påtalemyndigheten ikke har myndighet til å pålegge bistandsadvokaten å gjøre dette.
For det tredje kan fornærmede selv fremme kravet etter § 428. Fornærmede får partsrettigheter, og kan blant annet stille spørsmål til siktede, vitner ol. Bistandsadvokaten kan da opptre som prosessfullmektig.
Etter gjeldende rett dekker det offentlige bistandsadvokatens arbeid med erstatningskravet både før og under hovedforhandlingen uansett i alle de tre situasjonene, jf strpl § 107 d og den ovennevnte uttalelsen fra Lovavdelingen (jnr 1642/90 E). Fornærmede vil derfor som regel kunne velge om møtende aktor skal fremme kravet, ved å begjære at det gjøres, jf strpl § 427, eller om bistandsadvokaten skal fremme kravet etter § 428. En praktisk mellomløsning vil man få der påtalemyndigheten fremmer kravet og bistandsadvokaten prosederer det. Dette forutsetter at alle parter samtykker i det. Det er i høringsrunden kommet fram flere argumenter som taler for at bistandsadvokaten bør kunne prosedere erstatningskravet:
En viktig del av bistandsadvokatens arbeid er å tilrettelegge grunnlaget for erstatningskravet. Det er grunn til å tro at bistandsadvokaten, som har forberedt kravet, ofte vil kunne fremlegge og begrunne det bedre enn aktor, som har som hovedoppgave å konsentrere seg om de strafferettslige sidene av saken. Ofte vil bistandsadvokaten ha mer kunnskap om og erfaring med erstatningsrettslige spørsmål enn påtalemyndigheten. Erstatningkravet i straffesaker hvor fornærmede har bistandsadvokat, vil dessuten ofte være komplisert. Det synes som unødvendig dobbeltarbeid at også aktor skal måtte sette seg inn i erstatningskravet for å prosedere det i retten, dersom bistandsadvokaten ønsker å gjøre det, og dette også er fornærmedes ønske. Ved at fornærmede som hovedregel kan velge om påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten skal prosedere kravet, utelukkes det heller ikke at påtalemyndigheten fremmer og prosederer kravet når dette synes som den beste løsningen.
Departementet vil understreke målsettingen om at erstatningskravet skal få en sterkere plass i straffesaken. Dette fremholdes av Offerutvalget, og støttes av de fleste høringsinstansene. Etter departementets syn vil dette målet best kunne nås hvis det ikke gjøres noen innskrenkning i den rett bistandsadvokaten har etter gjeldende rett til å prosedere fornærmedes erstatningskrav.
Departementet slutter seg på denne bakgrunn ikke til det syn at påtalemyndigheten som hovedregel skal prosedere fornærmedes erstatningskrav.
Departementet har deretter vurdert forslaget om at bistandsadvokaten som hovedregel bør fratre etter at fornærmede har avgitt forklaring.
Det følger av konklusjonen over at bistandsadvokaten ikke kan fratre etter fornærmedes forklaring når bistandsadvokaten skal prosedere fornærmedes erstatningskrav.
Som nevnt under punkt 3.1, gir straffeprosessloven § 107 c siste ledd bistandsadvokaten rett til å uttale seg om det borgerlige rettskravet også når dette fremmes av påtalemyndigheten. Offerutvalget har ikke foreslått at bestemmelsen skal endres eller oppheves, og i tråd med departementets generelle syn om at bistandsadvokaten ofte vil være den som best kan prosedere erstatningkravet, vil heller ikke departementet foreslå noen endring av bestemmelsen. Det innebærer i praksis at bistandsadvokaten må gis anledning til å være til stede under hele hovedforhandlingen når det fremmes borgerlige rettskrav av påtalemyndigheten som bistandsadvokaten vil uttale seg om.
En eventuell ny bestemmelse om at bistandsadvokaten som hovedregel skal fratre etter fornærmedes forklaring vil dermed få liten betydning i saker hvor det fremmes et erstatningskrav.
Hvis det ikke fremmes eratatningskrav i saken, har bistandsadvokaten tilstedeværelse under hovedforhandling to formål. Bistandsadvokaten skal være til støtte for offeret der det er aktuelt. Dessuten skal bistandsadvokaten få et grunnlag til å kunne forklare fornærmede utfallet av saken, spesielt hvis saken ender med frifinnelse. Det vil variere med den enkelte sak om det er viktig for offeret om bistandsadvokaten følger saken Dagens regel, som gir dommeren adgang til å dimittere bistandsadvokaten når bevisførselen er avsluttet, burde etter departementets syn være tilstrekkelig til å unngå at bistandsadvokaten følger saken unødvendig lenge.
Departementet føyer til at dersom hovedregelen blir at bistandsadvokaten skal fratre etter fornærmedes forklaring, vil det bety at bistandsadvokaten som hovedregel ikke skal være til stede under hovedforhandlingen i saker om seksuelle overgrep mot barn, fordi barnet ikke avgir forklaring under hovedforhandlingen. Etter departementets syn ville dette være en svekkelse av barnets og barnets pårørendes situasjon i forhold til i dag.
Det bør også tas i betraktning at det etter innføring av toinstans-behandling av skyldspørsmålet i straffesaker antakelig vil bli en rekke anker i saker hvor fornærmede har bistandsadvokat, herunder i alvorlige sedelighetssaker. Behovet for at bistandsadvokaten har fulgt hele hovedforhandlingen i første instans for å kunne gi fornærmede den fornødne støtte, vil derfor trolig bli større enn det er i dag.
Departementet er på denne bakgrunn kommet til at forslaget om endring av strpl § 107 c annet ledd siste punktum ikke bør tas til følge.