Voldsoffererstatning etter oppdragervold
Fornærmede var blitt utsatt for familievold av sin far, og hadde også vært vitne til at far hadde mishandlet mor og lillebror. Hun ble påført både fysisk og psykisk skade etter dette. Hun ble tilkjent voldsofferstatning for forholdet. Du kan lese mer om voldsoffererstatning her.
Erstatningsnemnda for voldsofre – vedtak – ENV-2014-1996
Rettsgrunnlag:
Voldsoffererstatningsloven
Søker skal ha blitt utsatt for vold i hjemmet av sin far, og vært vitne til vold fra far mot mor og lillebror. Som følge av dette skal søker ha fått fysisk og psykisk skade.
Det er søkt om oppreisning etter voldsoffererstatningsmyndighetenes skjønn.
Klagen gjelder vedtak av 14. mai 2014 fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV), hvor søknaden ble avslått da KFV ikke fant det klart sannsynliggjort at søker hadde vært utsatt for en straffbar handling som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1.
Advokat X har på vegne av søker påklaget KFVs vedtak 20. mai 2014. Det fremholdes at det er klar sannsynlighetsovervekt for at søker har blitt utsatt for en handling som faller inn under voldsoffererstatningsloven § 1, jf. § 3 fjerde ledd. Det vises til forklaringene i saken fra søkers venninne, venninnens mor, søkers bror
Vurdering:
For å tilkjenne voldsoffererstatning må det være klart sannsynliggjort at man har fått en personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, jf. voerstl. § 1, jf. § 3 fjerde ledd. Av bestemmelsens andre setning følger det at hvis et barn har opplevd vold mot en nærstående person, og dette er egnet til å skade barnets trygghet og tillit, har barnet rett til oppreisning utmålt etter § 6.
Selv om beviskravet ikke er like strengt som for domfellelse i en straffesak, må det likevel foreligge en kvalifisert grad av sannsynlighetsovervekt. Etter nemndspraksis kreves det derfor som regel bevismomenter utover en troverdig forklaring fra søker.
Nemnda viser til bevisgjennomgangen slik den fremgår av KFVs vedtak, herunder anmeldelse fra barnevernet av 20. juli 2012 og protokoll fra dommeravhør av søker 14. september 2012. Søker forklarte at faren hadde slått både søker, brødrene hennes og moren deres. En gang da hun hadde nektet å gå tur med hunden, så hadde faren tatt tak i armen hennes, slengt henne i bakken, sparket og slått henne, samt kalt henne «jævelunge.» Hele ryggen til søker var blå etterpå. I tillegg hadde faren dratt henne ned trappen, slik at hun falt med bakhodet mot en dør. Søker hadde videre vært vitne til at faren slo moren en gang da de bodde i Karibien. Faren hadde også slått søker på hodet, og søker hadde sett at faren slo lillebroren hennes på hodet både i Norge i 2012 og i Nederland.
I journalnotat fra barneverntjenesten av 4. juni 2012 fortalte mor at hun aldri hadde sett far slå søker, men at søker hadde slått far og at hun startet konflikter, noe som provoserte far.
I journalnotat fra barnverntjenesten av 28. juni 2012 fortalte far at han hadde dratt opp søker av sofaen og gitt henne et spark bak en gang da hun ikke ville gå tur med hunden. Videre fortalte han at han en gang hadde gitt lillebroren til søker en ørefik da søker var tilstede.
I bekymringsmelding fra X ungdomsskole av 15. mai 2012 fremgår det at søker i mai 2009 ikke klarte å konsentrere seg under tentamen da faren hadde lagt hånd på den ene broren. Videre hadde faren brukt vold mot barna i flere år.
Ved vedtak av 22. mai 2012 fra barnevern- og ungdomstjenesten ble søker midlertidig plassert i beredskapshjem. Bakgrunnen var en konfliktfylt omsorgssituasjon.
Det er ikke fremlagt medisinsk dokumentasjon i saken.
I dommeravhør av søkers lillebror av 14. september 2012 fremgår det at søkers far hadde slått lillebroren i hodet, men han hadde ikke sett at faren slo noen andre i familien eller at noen slo faren. Videre fortalte han at søker ikke lenger bodde hjemme fordi hun ikke ville ha mer vondt fra storebroren eller faren.
I avhør av far av 18. oktober 2012 fremgår det at søker hadde fått et spark i rumpa og en ørefik en gang da hun kalte farmoren for hore. En annen gang da søker hadde avslått å gå tur med hunden, så hadde han dratt henne ned fra sofaen, gjennom stuen, samt sparket henne i rumpa. Han hadde ikke slått henne. Videre kunne han ikke huske å ha dratt henne i gangen eller ned trappen. Når det gjaldt søkers lillebror så hadde han truffet han med armen da han slo bak seg etter å ha kjent et slag i ryggen.
I avhør av søkers mor av 14. november 2012 forklarte hun at søkers far aldri hadde slått søker. En gang hadde søker nektet å lufte hunden. Faren hadde da dratt henne opp fra gulvet og gitt henne et spark i rumpa slik at hun skulle komme seg ut. Sparket var ikke hardt. Søkers mor hadde ikke sett at søkers far hadde slått noen av barna. Videre hadde hun og søkers far kun kranglet «fysisk» en gang, og da var søker ikke til stede.
I dommeravhør av søkers venninne av 14. juni 2013 forklarte hun at søker hadde fortalt henne at hun hadde blitt utsatt for vold av sin far.
Om vold fra far
Nemnda finner det klart sannsynliggjort at søker ved en anledning fikk et spark i rumpa og en ørefik av sin far, samt at hun ved en annen anledning ble dratt opp av sofaen, gjennom stuen i barndomshjemmet av sin far og sparket i rumpa. Det vises til forklaringene i saken fra søkers far og mor.
Nemnda finner at forholdene kan subsumeres under straffeloven § 228 første ledd sett i sammenheng med barneloven § 30. Det vises forøvrig til Rt-2014-702 hvor det fremgår at det i dag gjelder et generelt og ubetinget forbud mot å anvende vold i oppdragelsesøyemed. Nemnda finner at disse forholdene omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1 jf. § 3 fjerde ledd.
Det er ikke fremlagt medisinsk dokumentasjon i saken, men søker anfører at hun som følge av farens voldsutøvelse har fått varige ryggsmerter og psykisk skade.
Nemnda finner at det kan presumeres at søker som følge av den vold hun ble utsatt for av far vil kunne få psykiske skader. Vilkårene etter voldsoffererstatningsloven § 1 jf. § 3 fjerde ledd er dermed oppfylt.
Om vitne til vold fra far mot mor og lillebror
Nemnda finner det ikke klart sannsynliggjort at søker har opplevd vold mot mor fra far, og at dette var egnet til å skade hennes trygghet og tillit, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 annet punktum, jf. § 3 fjerde ledd. Det vises til at det foreligger motstridende forklaringer i saken i forhold til om søkers mor har blitt utsatt for vold av søkers far.
Nemnda finner det derimot klart sannsynliggjort at søker så at faren ga søkers lillebror en ørefik i 2012. Det vises til forklaringene i saken fra søker, søkers far og søkers lillebror. Nemnda finner derimot ikke at volden etter sin art var egnet til å skade søkers trygghet og tillit, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 annen setning, jf. § 3 fjerde ledd. Det vises til at søker var nesten 15 år da hendelsen skjedde, samt handlingens karakter.
Oppreisning
Oppreisning for påført tort og smerte kan tilkjennes med en slik engangssum som finnes rimelig, jf. voldsoffererstatningsloven § 6. Ved fastsettelsen av oppreisningen legges det vekt på hvor alvorlig handlingen er isolert sett, sammenholdt med de konsekvenser handlingen har fått for søkeren.
Nemnda anser at oppreisningen passende kan settes til kr 20 000. Det er ved avgjørelsen lagt vekt på at den vold søker ble utsatt for kan subsumeres under straffeloven § 228 første ledd, samt at det må kunne presumeres at søker som følge av dette vil kunne få psykisk skade. Det er videre sett hen til nemndspraksis i liknende saker.
Klagen har etter dette delvis ført frem.
Les mer om oppreisningserstatning på nettsidene til Advokatfirmaet Teigstad AS.