4.3 Departementets vurdering

Reglene om dommeravhør av barn i sedelighetssaker er utformet med bakgrunn i de spesielle og vanskelige spørsmål bevisførselen i slike saker reiser. Ordningen tar sikte på både å skåne barnet og få fram en riktig forklaring. Dette vil styrke både barnets og siktedes rettssikkerhet. Det er stor forskjell på barn og psykisk utvikhnghemmede. Det kommer likevel fram foran at i forhold til noen vitner med psykisk utviklingshemming ville det være en fordel, både ut fra hensynet til vitnet og ut fra hensynet til rettssikkerheten, om reglene om dommeravhør kan anvendes. Departementet er derfor enig med Straffelovrådet og flertallet av høringsinstansene i at gode grunner taler for at det bør være adgang til å la reglene om dommeravhør få anvendelse der det foreligger mistanke om seksuelle overgrep mot personer med psykisk utviklingshemming.

Departementet har overveid om innvendingene fra Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede (NFPU) bør føre til at man likevel ikke går inn for en slik ordning. Forbundet mener for det første at det er prinsipielt uheldig å likestille psykisk utviklinghemmede med barn i rettslig henseende. Departementet vil understreke at en beslutning om at et sett rettsregler på ett livsområde skal komme til anvendelse for ulike grupper i befolkningen, ikke er det samme som et signal om at gruppene i andre henseender skal likestilles. Beslutningen om hvem som skal omfattes av de ulike regelsett, må treffes ut fra de relevante hensyn på det enkelte livsområde. I straffeprosessuell henseende må avgjørende vekt legges på hensynet til rettssikkerheten for de involverte parter. Så langt hensynet til rettssikkerhet tillater, må det også legges vekt på at den strafferettslige behandlingen av en sak er så skånsom som mulig for offeret.

NFPU mener for det andre at reglene om dommeravhør ikke bør være knyttet til en kategori mennesker. Departementet vil peke på at reglene om dommeravhør utgjør unntak fra hovedregelen at vitner skal avhøres muntlig under hovedforhandlingen, jf strprl § 296. Loven bør så klart som mulig angi når det skal være adgang til å fravike denne hovedregelen. Departementet ser det derfor ikke som ønskelig med en regel som helt og fullt overlater til dommerens skjønn å avgjøre om reglene om dommeravhør kan komme til anvendelse. Departementet er likevel enig i at det, som Helsedirektoratet foreslår, er grunn til å likestille vitner som har tilsvarende funksjonssvikt, med vitner med psykisk utviklingshemming.

For det tredje mener NFPU at man heller bør gå inn for å la retten til bistandsadvokat gjelde i samtlige sedelighetssaker. Departementet kan ikke se at alle de feilkildene som kan oppstå i forbindelse med vitneavhør, jf sitatet av Norsk Psykologforenings høringsuttalelse over, kan unngås ved at vitnet har en bistandsadvokat.

Departementet mener på denne bakgrunn at innvendingene fra NFPU ikke kan tillegges avgjørende vekt, og går inn for at loven endres slik at det blir adgang til å foreta dommeravhør av vitner med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt i sedelighetssak, og la avhøret tre i stedet for forklaring direkte for den dømmende rett.

Departementet vil understreke at det ikke skal være noen automatikk i bruk av dommeravhør der fornærmede er psykisk utviklingshemmet eller har en tilsvarende funksjonssvikt. På bakgrunn av høringsinstansenes syn antar departementet at det ikke er hensiktsmessig å la vitnets mentale alder være veiledende kriterium ved avgjørelsen av når dommeravhør skal brukes. Det må i stedet foretas en konkret vurdering, hvor det tas hensyn til om vitnets språkforståelse og evne til verbal kommunikasjon tilsier at bruk av dommeravhør er den beste løsning.

Det vises for øvrig til merknadene til §§ 234 annet ledd nytt annet punktum og 239 første ledd første punktum i kapittel XIII punkt 4.