II Bakgrunnen for forslaget

I juni 1988 nedsatte Justisdepartementet et utvalg for å utrede fornærmedes stilling straffesaker. Utvalget fikk følgende mandat:
« (1) Straffbare handlinger har en rekke negative virkninger for dem som rammes og deres nærmeste. Det gjelder ikke minst ved vold- og sedelighetsforbrytelser. Fornærmede blir for det første ofte utsatt for direkte fysisk eller psykisk skade. Skaden kan videre påføre ham eller henne tap, utgifter eller ulemper, bl.a ved framsetting av erstatningskrav eller krav på sosiale ytelser eller ved utarbeidelse av en eventuell skademelding til et forsikringsselskap. Fornærmede blir dessuten ofte trukket inn i straffeforfølgingen mot gjerningspersonen, f.eks gjennom politianmeldelse og vitneforklaring.
I norsk strafferett og straffeprosessrett står lovbryteren i sentrum. Fornærmede spiller derimot en mer perifer rolle. Hans eller hennes viktigste oppgave er ofte bare å vitne i saken for a få gjerningspersonen dømt. For øvrig blir fornærmede i mange tilfelle overlatt til seg selv.
(2) Etter Justisdepartementets syn bør man søke å styrke stillingen til fornærmede i straffesaker.
Enkelte viktige skritt er allerede tatt for å forbedre fornærmedes situasjon. Rettshjelpstilbudet til mishandlete kvinner er utvidet. I familievoldssaker er det nylig innført regler om ubetinget offentlig påtale ved overtredelse av straffeloven § 228 om legemsfornærmelser. Ved overtredelse av § 229 om legemsbeskadigelser er påtalen gjort ubetinget offentlig uavhengig av hvem som er fornærmet i saken. Videre er. det vedtatt at fornærmedes erstatningskrav skal gis prioritet foran det offentliges Krav på bot i en straffesak, jf straffeprosessloven § 456 første ledd. Og det er nedsatt et utvalg for å vurdere regler og rutiner for politiets og påtalemyndighetens arbeid i incestsaker, hvor siktemålet er å styrke stillingen til barn som har vært utsatt for incest.
Denne utviklingen i retning av en styrket stilling for fornærmede i straffesaker bør etter departementets syn forsterkes.
(3) Departementet oppnevner på denne bakgrunn et utvalg for å vurdere på hvilken måte fornærmedes stilling kan bli ytterligere styrket.
Utvalget bør særlig ta for seg voldsofres stilling. Men det står fritt til å foreslå at eventuelle lovforslag bør omfatte flere utvalg av fornærmede, eventuelt at de skal gjelde i alle straffesaker.
Utvalget bør overveie tiltak for å bedre ofrenes prosessuelle stilling. Bl a bør det vurdere hvordan rettssaken kan gjøres mer skånsom mot fornærmede, hvordan fornærmede kan få bedre informasjon om sine rettigheter, og om han eller hun bør gis større rett til selv eller gjennom advokat å delta på ulike stadier i straffesaken mot gjerningspersonen.
Utvalget bør videre vurdere om det er behov for å styrke tilbudet om rettshjelp til fornærmede i straffesaker. Dette gjelder både i forbindelse med ulike sivilrettslige spørsmål som følger av saken, (erstatningskrav, forsikringsspørsmål, trygd, sosiale ytelser mv) og når det gjelder bruken av de straffeprosessuelle rettigheter som offeret har eller tilstås.
Utvalget bør også vurdere i hvilken grad fornærmedes rettigheter bør kunne nyttes tilsvarende av fornærmedes pårørende/nærmeste.
Man har i den senere tid sett en del tilfelle hvor menn oppsøker og plager sin tidligere ektefelle eller samboer. I tillegg til vanlig straff kan mannen etter dagens regler også idømmes forbud mot å bo eller oppholde seg på det stedet hvor kvinnen bor, jf stri § 33. Utvalget bør vurdere i hvilken grad slike forbud kan og bør fastsettes oftere enn i dag, og om det i tilknytning til dette problemet er behov for lovendringer.
Utvalget kan også ta opp andre spørsmål som naturlig reiser seg innenfor det problemområdet som er beskrevet. De spørsmål som er nevnt i det foregående, er ikke ment som noen uttømmende eller direkte bindende oppregning av hvilke emner utvalget bør ta opp.
Departementet kan utvide mandatet til nye oppdrag innenfor samme område. »

Utvalget fikk følgende sammensetning: Høyesterettsdommer Helge Røstad (formann),
Sorenskriver Stein Husby,

Marianne Lind, daglig leder ved Støttesenter mot Incest, Oslo,

Advokat Morten Kjensli og Statsadvokat Bente Roshauw.

Førstekonsulent, senere fungerende lovrådgiver, Kristin Bjella, Justisdepartementets Lovavdeling, ble oppnevnt som sekretær for utvalget.

Våren 1989 gikk Marianne Lind ut av utvalget, og i januar 1990 ble førsteamanuensis dr med Ida Hydle oppnevnt som nytt medlem.

Utvalget avga sin utredning NOU 1992:16 Sterkere vern og økt støtte for kriminalitetsofre til Justisdepartementet i mai 1992. I utredningen ble det satt fram en rekke forslag av ulik karakter, jf sammendraget i NOU 1992:16 side 8-11.

I denne proposisjonen behandles i første rekke Offerutvalgets forslag til lovendringer (se kapitlene IV-X). Lovgivning er imidlertid bare ett av flere virkemidler for å styrke kriminalitetsofres stilling. Offerutvalgets forslag til andre virkemidler, og departementets oppfølging av forslagene, blir også gitt en kort omtale i proposisjonen (kapittel XI).