Voldsoffererstatning etter oppdragervold

Fornærmede var blitt utsatt for familievold av sin far, og hadde også vært vitne til at far hadde mishandlet mor og lillebror. Hun ble påført både fysisk og psykisk skade etter dette. Hun ble tilkjent voldsofferstatning for forholdet. Du kan lese mer om voldsoffererstatning her.

Erstatningsnemnda for voldsofre – vedtak – ENV-2014-1996

Rettsgrunnlag:
Voldsoffererstatningsloven

Søker skal ha blitt utsatt for vold i hjemmet av sin far, og vært vitne til vold fra far mot mor og lillebror. Som følge av dette skal søker ha fått fysisk og psykisk skade.
Det er søkt om oppreisning etter voldsoffererstatningsmyndighetenes skjønn.
Klagen gjelder vedtak av 14. mai 2014 fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV), hvor søknaden ble avslått da KFV ikke fant det klart sannsynliggjort at søker hadde vært utsatt for en straffbar handling som omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1.
Advokat X har på vegne av søker påklaget KFVs vedtak 20. mai 2014. Det fremholdes at det er klar sannsynlighetsovervekt for at søker har blitt utsatt for en handling som faller inn under voldsoffererstatningsloven § 1, jf. § 3 fjerde ledd. Det vises til forklaringene i saken fra søkers venninne, venninnens mor, søkers bror

Vurdering:
For å tilkjenne voldsoffererstatning må det være klart sannsynliggjort at man har fått en personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, jf. voerstl. § 1, jf. § 3 fjerde ledd. Av bestemmelsens andre setning følger det at hvis et barn har opplevd vold mot en nærstående person, og dette er egnet til å skade barnets trygghet og tillit, har barnet rett til oppreisning utmålt etter § 6.
Selv om beviskravet ikke er like strengt som for domfellelse i en straffesak, må det likevel foreligge en kvalifisert grad av sannsynlighetsovervekt. Etter nemndspraksis kreves det derfor som regel bevismomenter utover en troverdig forklaring fra søker.
Nemnda viser til bevisgjennomgangen slik den fremgår av KFVs vedtak, herunder anmeldelse fra barnevernet av 20. juli 2012 og protokoll fra dommeravhør av søker 14. september 2012. Søker forklarte at faren hadde slått både søker, brødrene hennes og moren deres. En gang da hun hadde nektet å gå tur med hunden, så hadde faren tatt tak i armen hennes, slengt henne i bakken, sparket og slått henne, samt kalt henne «jævelunge.» Hele ryggen til søker var blå etterpå. I tillegg hadde faren dratt henne ned trappen, slik at hun falt med bakhodet mot en dør. Søker hadde videre vært vitne til at faren slo moren en gang da de bodde i Karibien. Faren hadde også slått søker på hodet, og søker hadde sett at faren slo lillebroren hennes på hodet både i Norge i 2012 og i Nederland.
I journalnotat fra barneverntjenesten av 4. juni 2012 fortalte mor at hun aldri hadde sett far slå søker, men at søker hadde slått far og at hun startet konflikter, noe som provoserte far.
I journalnotat fra barnverntjenesten av 28. juni 2012 fortalte far at han hadde dratt opp søker av sofaen og gitt henne et spark bak en gang da hun ikke ville gå tur med hunden. Videre fortalte han at han en gang hadde gitt lillebroren til søker en ørefik da søker var tilstede.
I bekymringsmelding fra X ungdomsskole av 15. mai 2012 fremgår det at søker i mai 2009 ikke klarte å konsentrere seg under tentamen da faren hadde lagt hånd på den ene broren. Videre hadde faren brukt vold mot barna i flere år.
Ved vedtak av 22. mai 2012 fra barnevern- og ungdomstjenesten ble søker midlertidig plassert i beredskapshjem. Bakgrunnen var en konfliktfylt omsorgssituasjon.
Det er ikke fremlagt medisinsk dokumentasjon i saken.
I dommeravhør av søkers lillebror av 14. september 2012 fremgår det at søkers far hadde slått lillebroren i hodet, men han hadde ikke sett at faren slo noen andre i familien eller at noen slo faren. Videre fortalte han at søker ikke lenger bodde hjemme fordi hun ikke ville ha mer vondt fra storebroren eller faren.
I avhør av far av 18. oktober 2012 fremgår det at søker hadde fått et spark i rumpa og en ørefik en gang da hun kalte farmoren for hore. En annen gang da søker hadde avslått å gå tur med hunden, så hadde han dratt henne ned fra sofaen, gjennom stuen, samt sparket henne i rumpa. Han hadde ikke slått henne. Videre kunne han ikke huske å ha dratt henne i gangen eller ned trappen. Når det gjaldt søkers lillebror så hadde han truffet han med armen da han slo bak seg etter å ha kjent et slag i ryggen.
I avhør av søkers mor av 14. november 2012 forklarte hun at søkers far aldri hadde slått søker. En gang hadde søker nektet å lufte hunden. Faren hadde da dratt henne opp fra gulvet og gitt henne et spark i rumpa slik at hun skulle komme seg ut. Sparket var ikke hardt. Søkers mor hadde ikke sett at søkers far hadde slått noen av barna. Videre hadde hun og søkers far kun kranglet «fysisk» en gang, og da var søker ikke til stede.
I dommeravhør av søkers venninne av 14. juni 2013 forklarte hun at søker hadde fortalt henne at hun hadde blitt utsatt for vold av sin far.

Om vold fra far
Nemnda finner det klart sannsynliggjort at søker ved en anledning fikk et spark i rumpa og en ørefik av sin far, samt at hun ved en annen anledning ble dratt opp av sofaen, gjennom stuen i barndomshjemmet av sin far og sparket i rumpa. Det vises til forklaringene i saken fra søkers far og mor.
Nemnda finner at forholdene kan subsumeres under straffeloven § 228 første ledd sett i sammenheng med barneloven § 30. Det vises forøvrig til Rt-2014-702 hvor det fremgår at det i dag gjelder et generelt og ubetinget forbud mot å anvende vold i oppdragelsesøyemed. Nemnda finner at disse forholdene omfattes av voldsoffererstatningsloven § 1 jf. § 3 fjerde ledd.
Det er ikke fremlagt medisinsk dokumentasjon i saken, men søker anfører at hun som følge av farens voldsutøvelse har fått varige ryggsmerter og psykisk skade.
Nemnda finner at det kan presumeres at søker som følge av den vold hun ble utsatt for av far vil kunne få psykiske skader. Vilkårene etter voldsoffererstatningsloven § 1 jf. § 3 fjerde ledd er dermed oppfylt.

Om vitne til vold fra far mot mor og lillebror
Nemnda finner det ikke klart sannsynliggjort at søker har opplevd vold mot mor fra far, og at dette var egnet til å skade hennes trygghet og tillit, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 annet punktum, jf. § 3 fjerde ledd. Det vises til at det foreligger motstridende forklaringer i saken i forhold til om søkers mor har blitt utsatt for vold av søkers far.
Nemnda finner det derimot klart sannsynliggjort at søker så at faren ga søkers lillebror en ørefik i 2012. Det vises til forklaringene i saken fra søker, søkers far og søkers lillebror. Nemnda finner derimot ikke at volden etter sin art var egnet til å skade søkers trygghet og tillit, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 annen setning, jf. § 3 fjerde ledd. Det vises til at søker var nesten 15 år da hendelsen skjedde, samt handlingens karakter.

Oppreisning
Oppreisning for påført tort og smerte kan tilkjennes med en slik engangssum som finnes rimelig, jf. voldsoffererstatningsloven § 6. Ved fastsettelsen av oppreisningen legges det vekt på hvor alvorlig handlingen er isolert sett, sammenholdt med de konsekvenser handlingen har fått for søkeren.
Nemnda anser at oppreisningen passende kan settes til kr 20 000. Det er ved avgjørelsen lagt vekt på at den vold søker ble utsatt for kan subsumeres under straffeloven § 228 første ledd, samt at det må kunne presumeres at søker som følge av dette vil kunne få psykisk skade. Det er videre sett hen til nemndspraksis i liknende saker.
Klagen har etter dette delvis ført frem.

Les mer om oppreisningserstatning på nettsidene til Advokatfirmaet Teigstad AS.

Voldsoffererstatning til barn som var vitne til vold fra far mot mor

Fornærmede fikk voldsoffererstatning etter å ha vært vitne til at far utøvde vold mot sin mor. Fornærmede ble tilkjent voldsoffererstatning i form av oppreisning.

Her kan du lese mer om voldsoffererstatning – på nettsiden til advokatfirmaet Teigstad AS.

Erstatningsnemnda for voldsofre – vedtak – ENV-2013-3470

Rettsgrunnlag:
Voldsoffererstatningsloven § 2 med senere endringer.

Søker skal flere ganger ha vært vitne til at mor ble utsatt for vold av far i hjemmet, samt skal selv ha blitt utsatt for vold fra far. Som følge av dette skal søker ha fått psykisk skade.
Det er søkt om oppreisning med et uspesifisert beløp.
Klagen gjelder vedtak av 12. juni 2013 fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV), hvor søker ble innvilget kr 15 000 i oppreisning for å ha vært vitne til at mor ble utsatt for vold av far 26. september 2007 og at dette var egnet til å skade hans trygghet og tillit, jf. voldsoffererstatningsloven (voerstl.) § 1 første ledd annen setning.
KFV fant det ikke klart sannsynliggjort at søker hadde opplevd vold mot mor i desember 2006 eller at søker selv hadde vært utsatt for vold fra far
Søkers mor har på vegne av søker påklaget KFVs vedtak 1. juli 2013. I utfyllende redegjørelse av 30. oktober 2013 fremgår det at klagen gjelder både grunnlaget for utmålingen og selve oppreisningsbeløpet.

Vurdering av saken:
For å tilkjenne voldsoffererstatning må det være klart sannsynliggjort at man har fått en personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, jf. voerstl. § 1, jf. § 3 fjerde ledd. Av bestemmelsens andre setning følger det at hvis et barn har opplevd vold mot en nærstående person, og dette er egnet til å skade barnets trygghet og tillit, har barnet rett til oppreisning utmålt etter § 6.
Nemnda bemerker at det er tilstrekkelig at barnet har «opplevd vold». Barnet behøver ikke å ha vært direkte vitne til den straffbare handlingen, se Ot.prp.nr.10 (2007–2008) s. 16 og Henning Brath (2011) s. 57-62.
Nemnda legger til grunn at søkers mor ble slått i hodet med påfølgende kutt 26. september 2007, samt at søkers mor ble slått i ansiktet ved tinningen i desember 2006 med følge av hjernerystelse. Det vises til avhør av skadevolder av 26. september 2007 der han erkjenner straffeskyld for disse forholdene. Det legges til grunn at søkers mor har vært utsatt for en handling som omfattes av voldsoffererstatningsordningen, jf. voerstl. § 1.
Nemnda finner det ikke klart sannsynliggjort at søkers mor skal ha blitt utsatt for vold ved flere anledninger, jf. sak til søkers mor ENV-2013-3472.
Spørsmålet for nemnda er om det er klart sannsynliggjort at søker selv har vært utsatt for vold fra far, samt om det er klart sannsynliggjort at søker har opplevd vold mot mor i desember 2006 og 26. september 2007 og om dette var egnet til å skade søkers trygghet og tillit.
Ad om søker har opplevd vold mot mor
Søkers far forklarte i avhør 26. september 2007 at han ringte på hjemme hos eks-samboeren kl. 23.15 kvelden før. Søker åpnet opp verandadøren og slapp han inn. Søkers far ventet deretter på at søkers mor skulle komme hjem, noe hun gjorde rundt kl. 02. Han og søkers mor hadde da begynt å krangle, og han hadde deretter slått søkers mor to ganger i hodet. Søkers far forklarte at søker sov på rommet sitt da dette skjedde.
Søkers mor forklarte seg samsvarende i avhør 26. september 2007, men uttrykte at voldsutøvelsen hadde vært kraftigere og at eks-samboeren hadde vært rasende. Søkers mor forklarte også at barna aldri tidligere hadde vært vitne til noe lignende. Søker hadde kommet ut til mor da politiet og ambulansefolkene var der, og hadde blitt tatt hånd om av sin eldste søster som hadde fortalt ham at mor og far hadde kranglet, og at mor hadde ramlet og slått seg i et skap.
En av politimennene som kom til hjemmet like etter voldshendelsen, forklarte i rapport av 26. september 2007 at han hadde sett at det hadde rent blod fra hodet til søkers mor og ned i ansiktet hennes. Søkers mor hadde hatt et ca. tre cm langt kutt i hodet. Søkers mor hadde deretter blitt hentet i ambulanse. Søker og søsknene hans hadde så blitt tatt hånd om av politiet til barnevernsvakten kom og passet på dem.
Søkers mor forklarte i vedlegg til søknad om voldsoffererstatning at søker og lillebroren har rom rett innenfor der voldshendelsen 26. september 2007 fant sted. Søker hadde sovet nesten hele dagen etter voldshendelsen. I tiden etterpå hadde søker slitt med angst.
Det fremgår av henvisning til Barne- og ungdomspsykiatrien fra X barneverntjeneste av 28. oktober 2008 at søker den senere tiden hadde bekymret seg over at mor hadde blødd fra hodet. Han hadde mange spørsmål fra voldshendelsen i september 2007, og hadde blitt mer utprøvende og utagerende. Videre hadde han konsentrasjonsproblemer, uro i kroppen, samt fikk utslett eller ble hvit i ansiktet ved stress eller slitenhet.
Etter nemndas syn er det klart sannsynliggjort at søker har opplevd vold mot mor 26. september 2007, og at denne volden har vært egnet til å skade hans trygghet og tillit. Det er ved avgjørelsen lagt vekt på forklaringene i saken, den skadevoldende handlings utpregede karakter av vold, samt henvisning av 28. oktober 2008 til Barne- og ungdomspsykiatrien.
Nemnda finner det ikke sannsynliggjort at søker opplevde vold mot mor i desember 2006. Det vises til bekymringsmeldinger av 21. juni 2007 og 29. juni 2007 fra X til barneverntjenesten i bydel X hvor det fremgår at søkers mor og far har fortalt at det var en av søkers søsken som var tilstede da voldshendelsen skjedde i desember 2006, og ikke søker.
Ad om søker har selv har vært utsatt for vold fra far
Det fremgår av bekymringsmelding fra X til vold av 29. juni 2007 til Barneverntjenesten i Bydel X at søkers far hadde fortalt at han hadde ristet søker og dratt han i armen. Han skal ha blitt spesielt sint av at barna ikke hørte på de voksne. Søkers far hadde videre i møter med barnevernstjenesten høsten 2008 forklart at han hadde klapset til barna tidligere. Videre hadde søkers far slått enten søker eller søkers bror med fjernkontrollen til TV-en.
Det følger av barneloven (bl.) § 30 tredje ledd første punktum at «[b]arnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare». Bestemmelsen fikk denne ordlyden ved lov 9. april 2010 nr. 13. Det fremgår av forarbeidende at en viss maktanvendelse i avvergelses- eller oppdragelsesøyemed fortsatt vil være tillatt, men «lettere klaps» er ikke tillatt.
Før bestemmelsen ble endret fremgikk det av forarbeidene at det bare var adgang til holding eller hindring av barnet for å unngå at det voldte skade på seg selv eller andre eller på ting. Lette klaps over hånden eller mot buksebaken som en spontan reaksjon ble også godtatt, mens ørefiker og annen mer markert avstraffelse var forbudt.
Nemnda finner det ikke klart sannsynliggjort at søker har vært utsatt for en straffbar handling som faller inn under voerstl. § 1. Det vises til at bl. § 30 tredje ledd første punktum først ble endret ved lov 9. april 2010 nr. 13, og at det før det tidspunktet var tillatt med lette klaps som en spontan reaksjon. Nemnda finner det videre ikke klart sannsynliggjort at søker har vært utsatt for annen markert avstraffelse.
Oppreisning
Oppreisning for påført tort og smerte kan tilkjennes med en slik engangssum som finnes rimelig, jf. voerstl. § 6.
Ved fastsettelsen av oppreisningen legges det vekt på hvor alvorlig handlingen er isolert sett, sammenholdt med de konsekvenser handlingen har fått for søkeren.
Nemnda finner, i likhet med KFV, at oppreisningen passende kan settes til kr 15 000. Det vises til handlingens karakter, og de konsekvenser handlingen fikk for søker, herunder at det ikke er fremlagt medisinsk dokumentasjon på at søker fikk alvorlige psykiske skader som følge av hendelsen.
Klagen har etter dette ikke ført frem.